Miljøbomben Sundtoft

En rekke skuffende avgjørelser i miljøets disfavør har kommet i Tine Sundtofts ministertid.

11. september 2015

Marius L. Dalin

1. kandidat hos Miljøpartiet Dei Grøne i Førde

Tine Sundtoft hevder i innlegg i Dagsavisen (23/4) at Førdefjorden ikke blir noen miljøbombe. Om ikke Førde­fjorden skulle fortjene denne betegnelsen, er Sundtoft selv i ferd med å gjøre seg fortjent til den. En lang rekke skuffende avgjørelser i miljøets disfavør har kommet i Sundtofts tid som minister. Sist i rekka er flytting av iskanten og dumping av ufattelig store mengder gruve­avfall i Førdefjorden.
Når regjeringen hevder at de stiller strenge miljøkrav, kan en bare undre seg. Ikke noe annet vestlig land dumper gruveavfallet i havet.

Nordic Mining er et rent prosjekt­selskap. Deres prosjekt er å kjøpe retten til å drive rutilutvinning og selge ideen om et storstilt industrieventyr til lokale politikere. Nordic Mining visste at de måtte være ekstremt dyktige for å klare å selge inn det «miljøvennlige» ved en slik storstilt forurensning, og det har de klart. Det er imponerende. De har pleid omgangen med politikerne med stor kløkt og blitt husvarme. Miljø­interes­s­e­ne og andre næringer har vært for seine med å gå tungt inn i saken. De fleste av oss så det som utenkelig at det var mulig å få tillatelse til en slik dumping. At kommersielle enkeltaktører bygger opp en slik suveren posisjon i et styrende politisk organ, kan bli et demokratisk problem. Andre aktører blir effektivt tilsidesatt. De fleste av oss vet hvor viktig det er å «være en av gutta» når viktige avgjørelser skal tas, framfor å være en ansiktsløs brevskriver. Nordic Mining er definitivt en av gutta i naustdalspolitikken.

Her kan det virke som om kommune­politikere knapt forstår den utrednings- og forvaltningsmodellen vi har i Norge. Næringslivet kjøper utredningene. Forsk­ningen er stort sett redelig, men forskere som er avhengige av å få nye oppdrag fra næringslivet, vil være forsiktig med hvordan de formulerer sine konklusjoner. Man er helt avhengig av at forutsetningene og metodevalgene er fornuftige for at resultatene skal kunne gi oss svar på det vi vil vite noe om. Selve konklusjonen er forfatternes egne vurderinger og er ikke objektiv forskning i seg selv. Dermed er mulighetene store for å dreie formuleringene til fordel for den som har bestilt rapporten. Svaret fra forsk­nin­gen bestemmes i stor grad av spørsmålet som stilles. Spørsmålene formuleres her av oppdragsgiverne, ikke forskerne selv. Det nytter derfor lite bare å lese konklusjoner uten å kjenne og forstå grunnlaget for dem. Til hjelp har det offentlige derfor uavhengige instanser som skal komme med kritiske, faglige innvendinger. Også deres konklusjoner vil være avhengige av deres ståsted, men det er ingen grunn til å underkjenne de rent faglige innvendingene av den grunn. Når deponitilhengerne framstiller Hav­forsknings­­insti­tut­tet som partisk – mens en slik kritikk ikke rammer Norsk institutt for vannforskning – har farsen nådd sitt høydepunkt. En må gjerne være uenige i konklusjonene, men om en ikke leser og prøver å forstå de faglige betenkelighetene, gir en industrien fritt spillerom med natur og ressurser.

Prosjektet anses som risikabelt siden ingen tidligere har drevet gruvedrift på rutil fra eklogittbergarter. Å spå at de vil trenge andre kjemikalier eller større mengder enn de har søkt om, vil neppe gi høye odds hos en bookmaker.

Nabokommunene Florø og Førde har vært skeptiske til fjorddeponi lenge. I Naustdal har saken skapt en splittet kommune. Ikke bare de som bor nær stedet der gruven skal ligge, er imot. Mange i resten av kommunen ser også at dette ikke gagner Naustdal. En slik avgjørelse er definitiv og vil ha store konsekvenser langt ut over vår levetid. Det er ikke rart frontene er steile når det politiske flertallet i kommunen vil påtvinge innbyggerne en «utvikling» mange ser som ødeleggende både for miljøet i fjorden og omdømmet til kommunen.

Langt på vei dreier dette seg om et verdi­valg. Er vi villige til å sette viktige fornybare ressurser på spill for ikke-fornybare ressurser? Velger vi å prioritere et ukjent antall nye arbeidsplasser framfor eksisterende næringer? Velger vi å få industriell virksomhet hit raskt framfor å bidra til teknologiutvikling og mer ressursvennlig gruvedrift? Noen er villige til å ta en betydelig risiko på framtidige generasjoners vegne for å få det de oppfatter som positiv utvikling nå. Den verdivurderingen er jeg uenig i.

«Grønt – Smart – Nyskapende». Erna Solberg har brukt disse ordene om morgendagens næringsliv. Hva som er nyskapende ved å velge fortidens løsning – fjorddeponi – er det umulig å forstå. At det er smart eller grønt er minst like ubegripelig. Hadde regjeringen tatt sine egne ord på alvor, kunne vi ha fått til noe virkelig spennende. I en situasjon der fylket knapt har reell arbeidsledighet og altfor få ungdommer ønsker seg inn i industrien, er det vanskelig å se at vi har dårlig tid med å skaffe oss gruvearbeidsplasser. Det er store mineralressurser i de massene Nordic Mining ønsker å dumpe i fjorden. Forskningsmiljøer innen bergverk arbeider med å utvikle bedre metoder som kan utnytte langt flere mineraler fra samme ressurs. Kan vi vente, har vi gode sjanser til å vinne både på miljø, teknologi og verdiskapning. Det er mange eksempler fra industrihistorien på at miljøkrav industrien ikke ville ha, viste seg å gi industrien konkurransefordeler – de får teknologi å selge. Det vil også gi etterlengtede kompetanse­arbeidsplasser som prosjektet ellers ikke har for mange av. En ekstra bonus er at råstoffprisene trolig vil være høyere når prosjektet realiseres. La oss ha is i magen og stille fornuftige miljøkrav. Da kan vi få et virkelig miljøvennlig prosjekt med ny og banebrytende teknologi framfor å gå baklengs inn i framtida.

Publisert på Dagsavisens debattsider 18.05.2015